Forfatter: Tom Thowsen

Next to Shakespeare, he is the world’s most performed playwright. But let’s turn back the clock and see what ignited the spark in him.

November 22, 1797

It is dark and cold, and a violent storm is raging from the southeast. The 32-year-old shipowner and captain Henrik Ibsen is on his way home from London when he and his crew discover the danger. The sound of waves crashing against shallows and reefs. They understand that they must turn around, but it is not easy to defy the onshore wind and the strong current.

They fight in despair onboard the «Charitas» as the ship hits land with a crash. Wooden planks splinter against hard granite. The mezzanine masts fall overboard. Parts of the upper decks also go along as the beams break apart. A few minutes later, the crushed wreck of «Charitas» finally settles down at a depth of 30 meters.

This night, Henrik Ibsen and his entire crew of 15 men drown in the ice-cold water off Hesnesøya by Grimstad, Norway. And the tragedy is a fact.

Time goes by, but the memory remains.

November 29, 1843

Forty-six years after the shipwreck, the boat «Lykkens Prøve» docks at the pier in Grimstad, a town in the southern part of Norway. Now, 15-year-old Henrik Ibsen goes ashore, ready to stand on his own two feet, a few kilometres from where his grandfather disappeared into the sea.

In 1843, Grimstad was a small town of about 800 inhabitants, where most families lived in their own houses with a small garden. Otherwise, the city has a customs station, post office, savings bank, registrar, district doctor, midwife, and pharmacy. No church other than Fjære church, a few kilometres inland. Neither newspaper nor library. Only a private reading society where members can borrow books.

Pharmacist Jens Arup Reimann has started a business in Storgaten. There, the young Henrik Ibsen begins as a pharmacist’s apprentice, and the pharmacist lets him into the family home and treats him almost like his own son.

On the ground floor, there are two rooms, consisting of the pharmacy room and the Reimann family’s living room.

The pharmacy room also functions as a post office.

On the second floor, there are three bedrooms. Henrik shares the room in the middle with the three oldest boys. Mr and Mrs Reimann sleep with the youngest children in the outer, the two maids in the inner.

Due to his upper-class family, back in his hometown of Skien, Henrik was initially used to having plenty of space for servants and guests. But in recent years, the size of their family homes had shrunk along with their shrinking wealth. In 1843, all his parent’s properties were almost gone, and the father’s law firm had no assignments. Moreover, many in the upper class were struggling with the economy. Thus, prospects did not look promising.

Henrik and his friend had seen that the «Svaneapoteket» (Swan Pharmacy) in Skien had survived most of the troubled times. So, studying pharmacy seemed to be a safe choice.

With the Reimann family, Henrik learns everything from the basics of plants’ medicinal properties to the art of preparing adhesive plasters, as well as some doctor’s Latin. But it is not easy to study with a bunch of kids around. Hence Henrik often stays up late at night to read without any disturbance.

Still, it was not easy when the maids’ room door was open. Finally, after three years, Henrik received a letter from the mayor of Grimstad. The maid Else Sophie mentioned him as the father of her newborn boychild. The bailiff wanted to know if this was true.

Henrik admits paternity but at the same time casts doubt: In the relevant period, the maid has also had contact with other men, he claims. Nevertheless, he does not dare to renounce the reported paternity because he has, unfortunately, had physical intercourse with her. Her tempting behaviour and their service in the pharmacy gave them the opportunity.

But here, we turn the clock to the 21st century.

May 2021

When flowers were in full bloom, I went to Grimstad to follow young Ibsen’s footsteps. In connection with my new novel, I felt a strong need to get closer to this great poet and his sources of inspiration.

But I soon discovered that Ibsen’s legacy in Grimstad, even to this day, is marked by the paternity case where the maid Else Sophie Birkedalen in 1846 gave birth to a child whom she named Hans Jacob Henriksen.

As previously mentioned, Henrik, who was ten years younger than Else Sophie, acknowledged paternity. Still, he would not have anything to do with his son, except that he paid statutory contributions until the boy was 14 years old and could support himself.

At the same time, it is a fact that Henrik Ibsen, early in his career, was repeatedly threatened with forced labour for unpaid child support. Thus, it is reasonable to believe that these difficulties left traces in later writing.

All in all, the teenager Ibsen must have experienced enough family dramas in life to get inspiration to write his plays. Not least from home with forced auctions and financial ruin, which probably led to quarrels and worries for all involved.

But also, the pharmacy family Reimanns had something to struggle with, and it cannot have been unproblematic to live as close to them as Henrik did.

After three years, the pharmacy was sold to Henrik’s four-year-older colleague Lars Nielsen and moved to a larger building. There he was allowed to keep his position and could breathe a sigh of relief. Oh, more than that, now he had graduated as a pharmacist’s assistant. Plus, he got a private sleeping room, greater freedom, and a higher salary.

Else Sophie then lived with her parents, and her child out of wedlock completely ruined her life. She never saw Henrik again and died many years later, aged 74 and poor.

Visiting the Ibsen Museum is a must when you are in Grimstad, and here my family and I got a fantastic tour of the museum’s guide. And it was great to see that so much of the interior in Lars Nielsen’s pharmacy was well preserved. At this pharmacy, Henrik grew up as an artist, where he joined the reading society and became more extroverted and made intellectual friends who encouraged him to write.

At this table, Henrik wrote his first play, «Catiline». This play is about a Noble Roman, Lucius Catilina, who wanted to restore Rome’s greatness but failed because of erotic mistakes he had made. Perhaps not surprisingly, Henrik felt a certain sympathy with this Roman and managed to live into his role.

In addition, Henrik was affected by the revolutionary activities in 1848. They first broke out in Sicily and spread rapidly to France and Europe. A violent reaction to the significant changes the continent had undergone in recent decades. The rapidly growing bourgeoisie wanted to increase their representation in the governance of their nations.

Henrik probably heard that the unrest had reached Copenhagen, Stockholm and Christiania. Some referred to this as a mob riot without any ideological content of significance or any political leadership. But Henrik’s Catiline is a hero, a strong leader who fights corruption.

Catiline had a particular interest for him because «there are a few given examples of historical persons, whose memory has been more entirely in possession of their conquerors, than Catiline», Henrik said.

Henrik’s close friends Ole Schuleruds, Gunder Holst, Jacob Holst and Christopher Due also got excited about Catiline while they drank punch and discussed politics with him.

Two years later, he released Catiline under the pseudonym Brynjolf Bjarme. Since no publisher wanted to publish the book, the publication was paid for by Ole Schulerud. He used a small inheritance for the purpose. Nevertheless, sales were poor.

Much ended up as waste.

The customers influenced Henrik.

At this counter, Henrik often talked to the customers, which set the creative joy of the young artist in motion. Both in the form of poems and drawings. Here he had exhibited an oil painting, a portrait he painted on cardboard of «the old sailor». Everyone thought it looked much alike. It depicts pilot Svend Hanssen Haaø from an island named Håhøya.

People said that Henrik had a great interest in the pilots and the fishermen. However, it was clear when it came to Svend Hansen Haaø. The clever and bold pilot, with his weather-beaten appearance, thrilled him with his tales of war events and the navy.

It must be from him that Henrik got the idea to write his incomparable poem «Terje Vigen», which has made the city of Grimstad and the surrounding area famous.

There lived a remarkably grizzled man

on the uttermost, barren isle

Terje Vigen is a poem written by Henrik Ibsen, published in 1862. It describes the dramatic saga of Terje, who, in 1809, tried to run the British blockade of Norway’s southern coast in a small rowboat in a desperate attempt to smuggle food from Denmark back to his starving wife and daughter.

The publication of the poem Terje Vigen enjoyed solid popularity in Norway. Almost the only instance in Ibsen’s works of what the Northern critics call «epic.» Very delicate formed. Practically impossible to reproduce with felicity in English.

This poem has become an icon of Norwegian coastal culture and national identity. Read at festivals and included in dance and music performances every year. In addition, NRK, the Norwegian Broadcasting Corporation, broadcasts Terje Vigen on New Year’s Eve at midnight.

The poem consists of 43 verses.

Here is the opening verse:

Visiting Håøya island was high on my wish list, along with Hesnesøya, the island where Henrik’s grandfather drowned. Booth Hesnesøya and the neighbour island Kvaløya could have been «the uttermost, barren isle» where Terje lived. That question generates an endless debate among the locals.

Hence we wanted to see them all. Consequently, we stopped by Grimstad Tourist Office and rented a 15-foot Pioneer dinghy with an eight hp outboard motor and life jackets. Very convenient and well arranged.
Then we set the course for where the pilot Svend Hanssen Haaø lived. And Terje Vigen, if he ever was a genuine living person.

The crossing went entirely without drama, and we found a sheltered cove where we did a beach break at the old pilot community.

Luckily there was no sign with a private pier to see where we moored the boat. The island was primarily open and pleasant to travel, except for nature’s fences, in the form of dense wilderness and gorges in the rock with pebbles at the bottom.

Henrik also came out here to hear the pilot’s stories from the old days. Many of these were self-experienced. For example, during the Napoleonic Wars, with the British blockade of the country, Svend Hanssen Haaø had taken over to Denmark several times to buy grain and other food.

But nowadays, this may seem incomprehensible. The ocean should be full of fish and oysters.

Terje Vigen vers 10:

In the spring of 1808, Denmark-Norway also came to war with Sweden. The summer became wet and cold, and there was misgrowth in the country. In addition, the herring fishery failed. As early as October, military food stocks ran out. People became ill from putrefactive fever, and many died from it. From the beginning of January 1809 to the middle of February, there was thick ice in all ports east of Lindesnes.

So yes, Henrik Ibsen did not exaggerate.

But now Håøya was dressed in summer clothes, and everything was just bright and pleasant.

But why did people row to Denmark when they could sail?

Terje Vigen verse 12:

The answer lies in the text. It was important to make oneself as small and insignificant as possible. A sailboat is easy to spot than a boat without a sail. The English navy’s ships had personnel at the top of the mast who followed closely and could thus detect a small sail at a long distance.

In addition, «Terje Vigen» and the pilot Svend Hanssen Haaø went out to sea in bad weather. To row over to Denmark. Preferably in the winter when most were in winter storage. Often in open boats, as shown in the picture.

We did not dare to go far out from land in the Pioneer dinghy that we rented. The waves went so rough that we had to give up our plan to visit the other islands; Hesnesøya and Kvaløya. We had to turn back to the safe harbour of Grimstad. Our dinghy was 15 feet. «Terje Vigen’s» boat was possibly 12. That is what I call daredevils.

I firmly believe that Henrik Ibsen’s poems about Terje Vigen deserve to live on for future generations. And to walk in young Ibsen’s footsteps was so inspiring that I wrote «Three Barrels of Barley»; my novel about Terje Vigen.

PS. Look at the strange cloud behind me. It almost felt like Ibsen was present. But then you have to believe in «Ghosts», an entirely different story …
Thank you.

Nest etter Shakespeare er han verdens mest fremførte dramatiker. Men la oss skru klokken tilbake og se hva som tente gnisten i ham …

22. november 1797

Det er mørkt og kaldt, og det herjer en voldsom storm fra sydøst. Den 32 år gamle skipsrederen og kapteinen Henrik Ibsen er på vei hjem fra London da han og mannskapet hans oppdager faren. Lyden av bølger som slår mot grunner og skjær. De forstår at de må snu, men det er ikke lett å trosse pålandsvinden og den sterke strømmen.

Om bord på «Caritas» kjemper de fortvilet idet skipet treffer land med et brak. Treverk splintres mot hard granitt. Mesanmastene ryker over bord. Deler av de øvre dekkene går også med idet bjelkene gir etter. Noen minutter senere legger det knuste vraket av «Caritas» seg omsider til ro på 30 meters dyp.

Denne natten drukner Henrik Ibsen og hele mannskapet hans på 15 mann i det iskalde vannet utenfor Hesnesøya ved Grimstad. Og tragedien er et faktum.

Tiden går, men minnet består …

29. november 1843

Førtiseks år etter skipsforliset legger båten «Lykkens Prøve» til ved bryggen i sørlandsbyen Grimstad. Nå stiger 15 år gamle Henrik Ibsen i land, klar til å stå på egne ben, noen få kilometer fra der hvor hans farfar forsvant i havet.

I 1843 er Grimstad en liten by på om lag 800 innbyggere, der de fleste familiene bor i egne hus med en liten hage. Ellers har byen tollstasjon, postkontor, sparebank, sorenskriver, distriktslege, jordmor og apotek. Ingen kirke annet enn Fjære kirke. Heller ikke avis eller bibliotek. Kun et privat leseselskap der medlemmene kan låne bøker.

Apoteker Jens Arup Reimann har nettopp startet forretning i Storgaten. Der begynner ynglingen Henrik Ibsen som apotekerlærling, og apotekeren slipper ham bokstavelig talt inn i familiens hjem og behandler ham nærmest som sin egen sønn.

I første etasje er det to værelser, bestående av apotekerlokalet og familien Reimanns stue. Apotekerlokalet fungerer også som postkontor.

I andre etasje finnes det tre sammenhengende soveværelser. Henrik får ligge i det midterste sammen med de tre eldste guttene. I det ytterste sover ekteparet Reimanns med de yngste barna, og i det innerste de to tjenestejentene.

Opprinnelig hadde Henrik vokst opp i et av hjembyen Skiens overklassehjem, med god plass til både tjenestefolk og gjester. Men i de siste årene hadde familiens boliger krympet i takt med den krympende formuen. Nå er de fleste eiendommene solgt, og farens advokatvirksomhet står uten oppdrag. For akkurat nå er det mange i overklassen som sliter med økonomien, og fremtidsutsiktene ser dermed dystre ut.

At Svaneapoteket i Skien overlevde det meste, hadde Henrik og kameraten hans sett.

Å gå i apotekerlære syntes derfor å være et trygt valg.

Hos familien Reimann lærer Henrik alt fra det grunnleggende om planters medisinske egenskaper til kunsten å preparere heftplaster, samt litt dokterlatin. Men det er ikke lett å studere til artium med en skokk unger rundt seg. Ofte blir Henrik sittende oppe til langt på natt, for å lese i fred.

Men det er ikke lett når døren til tjenestejentenes værelse står åpen heller. Etter tre år mottar Henrik et brev fra byfogden i Grimstad. Der står det at tjenestejenten Else Sophie oppgir ham som barnefar. Fogden vil vite om dette stemmer.

Henrik vedkjenner seg farskapet, men sår samtidig tvil: I det aktuelle tidsrommet har tjenestejenten også hatt omgang med andre mannspersoner, hevder han. Likevel våger han ikke bestemt å frasi seg det anmeldte farskapet, fordi han dessverre har hatt legemlig omgang med henne. Dette skyldes hennes fristende oppførsel og det at deres tjeneste hos apotekeren ga dem anledning …  

«… uagtet Pigens Samqvem ogsaa med andre Mandspersoner paa den vedkommende Tid, tør jeg ikke bestemt fralægge mig bemeldte Paternitet, da jeg desværre med hende har pleiet legemlig Omgang, hvortil hendes fristende Adfærd og samtidige Tjeneste med mig hos Apotheker Reimann i lige Grad gav Anledning … »

Nå skrur vi tiden frem til det 21 århundre

Mai 2021

Da sommeren var i emning og naturen sto i full blomst, dro jeg til Grimstad for å vandre i unge Ibsens fotefar. Dette var i forbindelse med min nye roman, hvor jeg følte et sterkt behov for å komme tettere innpå vår store dikterhøvding og hans inspirasjonskilder.

Åh, du veid, Henrik var jo ikke så god å stagge

Men jeg oppdaget fort at Ibsens ettermæle i Grimstad, selv den dag i dag, er preget av farskapssaken der tjenestejenten Else Sophie Birkedalen i 1846 fødte et barn som hun ga navnet Hans Jacob Henriksen.

Henrik, som var ti år yngre enn Else Sophie, vedkjente seg farskapet, men han ville ikke ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte lovpålagte bidrag frem til gutten var 14 år og kunne forsørge seg selv.

Samtidig skal det heller ikke stikkes under en stol at Henrik Ibsen, tidlig i sin karriere, gjentatte ganger ble truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag. Så det er rimelig å tro at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskapet.

I det hele tatt må tenåringen Ibsen ha opplevd nok av familiedramaer å hente inspirasjon fra. Ikke minst hjemmefra med tvangsauksjoner og økonomisk ruin, som sikkert medførte en del krangel og bekymringer.

Men også apotekerfamilien Reimanns hadde sitt å slite med, og det kan ikke ha vært uproblematisk å leve så tett på dem som det Henrik gjorde.

Etter tre år ble apoteket solgt til Henriks fire år eldre kollega Lars Nielsen og flyttet til en større bygård. Der fikk han beholde sin stilling og kunne puste lettet ut. Ja, ikke bare det, nå var han blitt uteksaminert apotekermedhjelper, samt at han fikk sitt et eget værelse, større frihet og høyere lønn.

Da bodde Else Sophie hjemme hos sine foreldre. Det å få barn utenfor ekteskap ødela hennes liv fullstendig. Hun så aldri Ibsen igjen, og døde mange år senere som et «fattiglem», i en alder av 74 år. Ifølge Robert Fergusons biografi om Henrik Ibsen 1996 s. 394, skal en eldre kone som prøvde å hjelpe Else Sophie ha spurt henne om hvordan «ulykken» skjedde, hvorpå svaret ble: «Åh, du veid, Henrik var jo ikke så god å stagge».

Å besøke Ibsenmuseet er selvfølgelig et must når man er i Grimstad, og her fikk min familie og jeg en fantastisk omvisning av museets guide. Og det var flott å se at så mye av interiøret er bevart i Lars Nielsens apotek, i det apoteket hvor Henrik vokste som kunstner. Der han kom med i leseselskapet og ble mer utadvendt og fikk intellektuelle venner som oppmuntret ham til å skrive.

Ved dette bordet skrev Henrik sitt første verk «Catilina». Dette verket handler om en romersk statsmann som ønsket gjenreise Romas storhet, men hans politiske ambisjoner ble blant annet hindret av erotiske feiltrinn som han hadde begått. Kanskje ikke å undres at Henrik følte en viss sympati med denne romeren og klarte å leve seg inn i hans rolle.

Dessuten var Henrik preget av de revolusjonære aktivitetene i 1848. De brøt først ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike og videre gjennom Europa. Dette var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de siste tiårene. Den raskt voksende borgerklassen ønsket å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett.

Henrik hørte sikkert at urolighetene hadde nådd København, Stockholm og Christiania. Noen omtalte dette som pøbelopptøyer uten noe ideologisk innhold av betydning eller noen politisk ledelse. Men i stykket fremstilles Catilina som en karismatisk leder som utfordrer korrupsjonen i den verden han lever i.

Også Henriks omgangsvenner Ole Schuleruds, Gunder Holst, Jacob Holst og Christopher Due lot seg begeistre av Catilina mens de drakk punsj og diskuterte politikk med ham.

To år senere ble Catilina utgitt i Christiania under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Siden ingen forlag ville gi ut boken, ble utgivelsen bekostet av Ole Schulerud. Han brukte en liten arv til formålet. Likevel ble salget dårlig, og mye av opplaget endte som makulatur.

Apotekets kunder påvirket Henrik

Ved denne skranken kom Henrik ofte i snakk med kundene, noe som satte skapergleden i sving hos den unge kunstneren. Både i form av dikt og tegninger. Blant annet hadde han utstilt et oljemaleri, et portrett som han malte på papp «af den gamle søulk». Alle mente at det lignet godt. Det sto bestandig på reolen. Det forestiller losen Svend Hanssen Haaø fra Håhøya.

Det sies at Henrik hadde stor interesse for losene og fiskerne. Det var tydelig når det gjaldt Svend Hansen Haaø. For denne flinke og djerve losen, med sitt værbitte utseende, begeistret ham med sine fortellinger om krigsbegivenheter og sjøvesenet.

Det skal være fra ham Henrik fikk ideen om å skrive sitt makeløse dikt «Terje Vigen», som har gjort byen Grimstad og omegn kjent.

Terje Vigen er et episk dikt, skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Det ble første gang publisert i heftet Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1862, og ble senere gjenutgitt i hans eneste diktsamling Digte fra 1871. «Terje Vigen» ble i 1890 utgitt separat med illustrasjoner av Christian Krohg.

Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigene. På denne tiden var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokade og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge. Diktets hovedperson ble tatt av et britisk marinefartøy og sendt i krigsfangenskap i Storbritannia, den såkalte «prisonen»

Diktets åpningsstrofe:

 «Der bode en underlig gråsprængt en 
på den yderste nøgne ø …»

Å besøke Håøya sto høyt på ønskelisten min, sammen med Hesnesøya, øya der Henriks bestefar druknet. Både Hesnesøya og naboøya Kvaløya kunne ha vært «den yderste nøgne ø» der Terje bodde. Dette spørsmålet genererer en endeløs debatt blant lokalbefolkningen.

Derfor ønsket vi å se dem alle. Følgelig var vi innom Grimstad Turistkontor og leide en 15 fots Pioneer-jolle med åtte hk påhengsmotor og redningsvester. Veldig praktisk og godt tilrettelagt.

Så satte vi kursen for hvor losen Svend Hanssen Haaø bodde. Og Terje Vigen, om han noen gang var et genuint levende menneske.

Selve overfarten gikk helt uten dramatikk, og vi fant oss en lun vik hvor vi gjorde strandhugg ved det gamle los-samfunnet.

Heldigvis var det ingen skilt med privat brygge å se der hvor vi fortøyde båten. Det var åpent og trivelig å ferdes der ute, med unntak av naturens egne stengsler, i form av tett villnis og kløfter i berget med rullesten i bunnen.

Hit ut kom også Henrik for å høre losens historier fra gamle dager. Mange av disse var selvopplevde. Under Napoleonskrigene, med britenes blokade av landet, hadde Svend Hanssen Haaø tatt seg over til Danmark flere ganger for å kjøpe korn og andre matvarer.

Men i våre dager kan dette virke ubegripelig. I havet er det fullt av fisk og østers.

Terje Vigen vers 10:

Våren 1808 kom Danmark-Norge også i krig med Sverige. Sommeren ble våt og kald, og det ble misvekst i landet. I tillegg slo sildefisket feil. Allerede i oktober gikk de militære matlagrene tomme. Folk ble syke av forråtnelsesfeber, og mange døde av den. Fra begynnelsen av januar 1809 til midten av februar, lå det tykk is i alle havner øst for Lindesnes.

Så ja, Henrik Ibsen overdrev ikke.

Men nå var Håøya kledd i sommerskrud, og alt var bare fryd og gammen.

Sejl og mast lod han hjemme stå …

Men hvorfor rodde folk til Danmark når de kunne seile?

Terje Vigen vers 12:

Egentlig ligger svaret i selve teksten. Det gjaldt å gjøre seg så liten og ubetydelig som mulig. En seilbåt er lettere å oppdage enn en båt uten seil. Den engelske marines skip hadde personell i mastetoppen som fulgte nøye med, og kunne dermed oppdage et lite seil på lang avstand.

I tillegg dro «Terje Vigen» og losen Svend Hanssen Haaø ut på havet i dårlig vær. For å ro over til Danmark. Gjerne om vinteren når de fleste lå i vinteropplag. Ofte i åpne båter, som vist på bildet.

Vi turte ikke å gå langt ut fra land i Pioneer-jolla som vi leide. Bølgene gikk så grove at vi måtte gi opp planen om å besøke de andre øyene; Hesnesøya og Kvaløya. Vi måtte snu tilbake til den trygge havnen i Grimstad. Jolla vår var 15 fot. «Terje Vigens» båt var muligens 12. Sånt står det respekt av!

Når det er sagt, så mener jeg bestemt at Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen fortjener å leve videre i vår folkesjel. Og det å gå i unge Ibsens fotefar, i sørlandsperlen Grimstad, ble såpass inspirerende at jeg fikk skrevet «Stormens hjerte»; min roman om Terje Vigen.

PS. Se på den underlige skyen bak meg. Det føltes nesten som Ibsen var til stede. Men da må man tro på «Gjengangere», og det er en helt annen historie …

Takk for meg.