Priceless Stone Rings, with a touch of magic

They have been a part of the landscape for thousands of years and will perhaps last many years to come. Depending on if we know how to value them.

I shot the picture above when my son and I visited the Hunn fields here in Fredrikstad — located in the southeastern part of Norway. It was April. Spring. Wakening of life, and there was we wandering between light and shadows. Listening to bird twitter. Looking at these ancient monuments. Reading the signs and learning more about our ancestors …

Okay, I must confess. In case my wife should see this. The young beauty with the harp was long gone. She was a Seeress (Volve), and she could predict the future. Normally they were far older, by the way. But they were highly respected wanderers. Well paid too.

Yes, they needed her services. These stone circles are barriers between life and death — a graveyard used from 1000 BC to 900 AD.

For example, a healthy child was born at Hunn settlement, but the mother did not survive the birth. Joy and sorrow are mixed. They had a lot of preparations to do before life could get back to normal.

Cremation was the norm in the Pre-Roman Iron Age. Tradition governed what clothes the deceased wore, how the pyre was constructed, and who ignited it. After cremation, they placed the bones and charcoal in a hole in the burial ground. The grave might be marked with a stone slab, small stones in a pattern, or as here with circles of standing stones.

Hunn fields. Photo: Tom Thowsen 2021

All these stone circles remain of an uneven number of stones. Odd numbers are considered magical.

Hunn fields. Photo: Tom Thowsen 2021

As an avid history lover, who like to create art in all kinds of forms, spanning from sculptures to articles and novels, I am truly fortunate. Here in the lower Glomma delta, where people have flourished since the Stone age, there is such an inspirational treasure trove.

To mention a few: Borg Viking town, Tune Runestone, three Viking ships — Tune ship, Rostad ship and Valle ship. Several hillforts and stone circles, and much more.

View over Fredrikstad and Sarpsborg. Google Earth

Some days later, I received some good news. A few kilometres from where I live, at a small village in the sloop of Ringstadåsen, the archaeologists found new stone circles. Hurrah, hurrah! This was amazing. Ringstadåsen means Ring place hill.

My son and I went over to look at them but only found a construction site for private homes with a stunning view over the river valley.

Not low prices, of course.

Ringstadåsen. Photo: Tom Thowsen 2021

The next day we came back, equipped with a map showing the exact location, but was struck with surprise. They were gone!

Well, not completely. They have pulled them aside.

Originally three stone circles with diameters around seven meters.

What a disgrace, I said to myself. Now they have erased their own history. There is a school located a few hundred meters away. These children have lost something special.  

I posted this case on an archaeological forum where I said that I am concerned about the situation in Norway, where agricultural soil and historical places get destroyed at an alarming tempo every year. In fact, only three % of our landmass is suitable for growing grain, and we depend on the import of food. Otherwise, there probably will be famine.

However, in this case one of the archaeologists who had conducted an excavation of the site, confirmed that they had demolished the stone circles. But the landowner had thought about a possible reconstruction, he said.

In the meanwhile, I better talk with the beautiful Seeress with the harp …

Thank you, and please subscribe if you like to read more articles.

Sincerely,

Tom Thowsen

Det gjengrodde minnet

Han ser litt betenkt ut der han sitter i blomsterbedet og vokter innkjørselen. Ja, det gamle stenansiktet begynner å dra på årene, han også. I år er det 39 år siden vi møttes første gang …

Foto: Tom Thowsen 2020

Å gå tur er en fin form for trim, synes jeg. I passe tempo, ikke for fort. Gjerne i kupert terreng for å få i gang blodpumpen og styrke musklene. Kjenne at man har brukt kroppen.

Men det er også viktig å ha et tema for turen. I dag var det sten.

Og hvor finner man sten i hopetall?

Fredriksten, selvfølgelig.

Flotte murer å se på.   

Peder Colbjørnsens gate i Halden. Foto: Tom Thowsen 2021

For å få maks utbytte av trimmen, startet vi oppstigningen helt nede fra byen. Opp den bratte veien gjennom Borgerskansen. Sten så langt øyet kan se. Sten praktisk talt under våre føtter. Overalt.

Det var midt på dagen. Himmelen var knallblå. Vårsolen varmet, men det var kjølig i skyggen.

Den første porten gikk vi fort forbi.

Feil sten.

Nedre tenaljeport.Tenalje (fr. tenaille (knipetang)) Betegner opprinnelig en innspringende vinkel i et forsvarsverk, en «knipetang». Foto: Tom Thowsen 2021

Da det verste bratthenget var beseiret, sto vidunderet og gapte mot oss. Port nummer to fra byen. Nedre tenaljeport. Stappfull av riktig sten: Klebersten.

Nedre tenaljeport. Foto: Tom Thowsen 2021

Å huff og huff, her oppdaget vi noen stygge merker, gett. Kleberstenen er myk, og kan derfor skjæres i med kniv. Selv en fingernegl setter spor i overflaten. Den er en metamorf bergart, hvilket betyr at den er dannet under trykk og høy temperatur. Består hovedsakelig av mineralet talk og en varierende mengde kloritt og amfibol.

Klebersten er ildfast og lett å forme til det meste. Ovner, kokekar, gryter, mortere, fiskesøkker, spinnehjul og vevlodd med mer. Nidarosdomen er også et lysende eksempel på hva man kan lage av denne fantastiske stenen. Den har vært brukt av folk i uminnelige tider. Rundt om i det ganske land finnes det kleberstensbrudd fra bronsealderen, vikingtiden og middelalderen. Men Skakkestadberget i Halden skiller seg ut på ett punkt: den sentrumsnære beliggenheten …

Nedre tenaljeport fra motsatt side. Foto: Tom Thowsen 2021

Da vi hadde kommet oss inn gjennom porten og så ut mot byen, oppdaget jeg at noen av stenene var grønnere enn de andre.

Hm … hvorfor det?

I forsvarsbygg sin verneplan hentet jeg følgende opplysninger:

Arbeidet med Nedre tenalje ble påbegynt 1756. Murmesteren, Joh. Gotfr. Peltz, fikk oppdraget med å lage porten gjennom tenaljen. Han begynte samme år å ta ut sten til porten i Skakkestadberget. Den ble bragt til Halden for der å bli tilhugget.

Hele sommeren 1757 ble det minert ut sten til porten i Skakkestadberget.

Peltz begynte på fundamentmuren for porten i 1758. Samme år ble det kjørt frem 70 lass sten fra Skakkestadberget og 16 lass hjørnesten, som var brutt på Idd. Tre mann av garnisonen var kommandert til stenhuggerarbeide hos murmesteren.

Året derpå, i 1759, ble fundamentmuren for porten ferdig. Men en brann i byen ødela 2/3 av de tilhugde portstenene. Utvalget måtte derfor suppleres med tilsvarende sten. (Widerberg 1963: 160)

Aha, der har vi nok forklaringen. To av tre stener kom ikke fra Skakkestadberget, der hvor jeg hentet min sten. Kanskje de grønneste kommer derfra, fordi den omtales som fast og grønnlig.

De neste eksemplarene var kun et stenkast fra tenaljeporten.  Om Vestre kurtine står det at

sten til innramming av dører og vinduer ble hentet fra Skakkestadberget. (Widerberg 1963: 138f)

Et vindu i Dronningens bastion. Foto: Tom Thowsen 2021
Vinduer i Vestre kurtine. Foto: Tom Thowsen 2021

På veien videre, gjennom resten av portene frem til Place d’Armes, så jeg lignende klebersten flere steder. Men det var ikke lett å skille den ene fra den andre. Deretter gikk vi til Fredriksten Kro og tok Slyngveien ned til Grønland. Derfra strenet vi langs Tista og kom oss bort til Norske Skog Saugbrugs. Til selveste Skakkestadberget.

Skakkestadberget. Tom Thowsen 2021

Jeg hadde ikke vært der siden 1982, og mye har blitt forandret siden da. Likevel fant jeg det til slutt. Men nå føltes det som en forbrytelse å bevege seg så nær alle industribygningene. Det var nok mer tilgjengelig da, eller så tenkte jeg ikke på det. Jeg tenkte heller ikke på at dette var et vernet kulturminne. Derfor må bekjenne at jeg begikk en forbrytelse da jeg plukket med meg stenen derfra. Men det skal sies til mitt forsvar at stenansiktet ble hugget av meg som 18 år gammel designstudent. Stenen lå på bakken. Ubearbeidet. Ikke et kar eller noe slikt. Bare så det er sagt.

Ja, ja. Man skal ikke kaste sten når man sitter i glasshus, heter det. Så det er best å være ydmyk. Noen år senere fikk Norske Skog Saugbrugs på pukkelen av Universitetets oldsaksamling.

Her er et sammendrag av rapporten:

Bakgrunn for undersøkelsen

Området for det fredete klebersteinsbruddet i Skakkestadberget er avmerket på reguleringskartet for Saugbrugs industriområder av 10. juni 1989, regulert som spesialområde med formål bevaring.

Til tross for dette utførte Saugbrugs etter kort tid bakkeplanering og masseforflytninger innen det   vernede området, i sammenheng med anlegg av parkeringsplass bak den nybygde pakkeavdelingen (konf. brev av 05. juli 1990 fra Halden historiske Samlinger til Fylkeskultursjefen i Østfold, brev av 13. juli 1990 fra Norske Skog til Fylkeskonservatoren i Østfold og brev av 13. juli 1990 fra Fylkeskonservatoren i Østfold til Universitetets Oldsaksamling).

Saugbrugsforeningen/Norske Skog beklaget det inntrufne og påtok seg å dekke kostnadene med en arkeologisk undersøkelse i kleberbruddet (brev av 20. mars 1992 til Universitetets Oldsaksamling). Noe tidligere var det foretatt prøvesprengninger i området med klare forhistoriske huggespor (brev av 16. november 1988 fra Halden historiske Samlinger til Universitetets Oldsaksamling).

Formål med undersøkelsen

Hensikten med undersøkelsen var å fastslå hvilke skader som er påført kulturminnene og undersøke hvilket potensiale de gjenværende rester kan ha for kulturhistorisk forskning og formidling.

Arbeidets gang

Norske Skog hadde sørget for at det meste av flaten mellom kleberbruddet og parkeringsplassen ved pakkeavdelingen var blitt ryddet for buskvekster. En arbeidsbrakke ble stilt til vår disposisjon i feltarbeidsperioden. Selv startet vi arbeidet med å rydde avfallshaugen og skråningen med forhistoriske bruddspor for vegetasjon. Deretter ble det konstruert en sklie av bølgeblikk og lekter til transport av utgravd masse ned den bratte skråningen og over vollen til et egnet område for deponering av slik masse SV for vollen.   

Området ved vollen og de umiddelbart synlige gamle bruddspor i kleberberget, som var blitt skadet ved bakkeplanering og sprengning, ble dokumentert ved foto og tegning før videre undersøkelser. Deretter gjennomførte vi en lagvis fremgravning av det forhistoriske produksjonsområdet nær prøvesprengningene fra 1988, og grov en 9 meter lang og ca. 1 meter bred sjakt i NNØ-SSV retning gjennom vollen nedenfor kleberbruddet.

Iakttagelser og slutninger

Vi la først og fremst vekt på å studere områder med huggespor etter uttak av klebersteinsgryter. Innen undersøkelsesområdet forekommer slike særlig hyppig på en bergnabb lengst i N. Den SØ-ligste del av dette gamle bruddstedet er skadet ved prøvesprengning i 1988. Deler av sannsynlige utsprengte partier herfra med gamle huggespor er gjenfunnet ved N-kanten av vollen nedenfor bruddet. To av disse blokkene ble tatt inn til oppbevaring ved Halden kulturhistoriske Samlinger i forbindelse med vår undersøkelse (museumsnummer 1992/13).

De gjenværende gamle bruddspor viser følgende karakteristika:

Et øverste sjikt lengst i NV med fem nesten ferdige emner til kar er hogget frem direkte under kleberbergets originale overflate. Emnenes diameter varierer fra 20 til 36 cm., emnehøyde er gjennomgående omkring 10 cm. Det kan ikke avgjøres med sikkerhet om karenes munning er tenkt utarbeidet nedenfra eller ovenfra. Sannsynligvis rager karenes rundete bunn opp. I neste arbeidsgang skulle det meisles noe nede langsmed og innunder karemnet og en kunne så forsøke å slå det løs fra berget. Spor etter en slik nesten flat kartomt etter et emne som er fjernet fra berget sees i området omkring.

En uttaksteknikk bygget på mer nitid utmeisling av karene finnes også belagt i Skakkestadberget. På tegning 2 dokumenteres i SØ rester etter et lavere liggende lag med tydelige, stedvis konkavt utmeislede tomter etter minst 3 karemner og rester av avslåtte karemner som muligens kunne danne grunnlag for nye kar. Sett fra siden mot NV oppviser kanten av den over 2 meter høye bergnabben et sammensatt mønster av meisel og hoggespor som vitne om systematisk uttak av kleberkaremner i minst 5 sjikt.

Ettersom bergnabben avgrenses av sannsynlige bruddflater etter sprengning mot S (spor etter sprengning av kleberblokker til Fredriksten festning i 1600-årene?), er det sannsynlig at det gamle bruddområdet opprinnelig har strukket seg lenger mot S.

Tilsvarende observasjoner kan en gjøre ut fra sporene etter karuttak i et mindre område lenger SV. Et horisontalt sjikt med kartomter med konkav eller tilnærmet rett utarbeidet bunn støter i Ø mot et vertikalt anlagt sjikt med 3 karemnerester eller påbegynte karemner. Også her er området med gamle bruddspor kuttet av nyere sprengningsflater langs SV-kanten, og det gamle bruddområdet er antakelig desimert. Spor av grytedrift fantes også på en løsrevet kleberblokk lenger SØ i skråningen.

I tillegg er det registrert tilsvarende spor på ytterligere to lokaliteter Ø og NØ for undersøkelsesområdet.

Flere momenter taler for en tolkning av grytebruddet i Skakkestadberget som uttrykk for høyt spesialisert og systematisk bergverksdrift. Det finnes spor etter metodisk testing av kleberens kvalitet i ulike deler av bruddet. Partier med velegnet kleber ble utnyttet planmessig så langt som overhodet mulig. Naturlige sprekker i fjellet synes å være tatt i bruk i den hensikt å lette arbeidet med å få løs karemnene. Gryteuttak ble gjennomført for flere parallelle emner, systematisk, sjikt etter sjikt. Utnyttelsesgraden synes høy.

Utfra kjennskap til avfallshauger i andre kleberbrudd med karproduksjon, stilte vi forventninger til en undersøkelse av vollen nedenfor bruddet. Det ble gravd en sjakt på tvers av vollen. Vollen inneholdt en stor del blokker som åpenbart var sprengt ut fra fjellet ovenfor. I vollens jordblandete fyllmasse fantes bare noen få kleberstykker med sannsynlige forhistoriske arbeidsspor. Ett eksempel lokalisert i området omkring oppviste også spor av seinere borrehull for sprengning. Et par prøver av kleberbiter fra vollen ble tatt inn til Oldsaksamlingen (aks.nr. 94/259).

Til vår overraskelse ble ingen sikre rester av skadete karemner eller avfall fra karproduksjon funnet i sjakten. Dette kan selvsagt være en tilfeldighet. Det kan stadig finnes uavdekkede områder med regulært avfall fra den eldste kleberdriften i vollen eller i de utplanerte masser nedenfor denne.

Flere observasjoner tyder likevel på at store deler av vollen er av nyere dato. Det er påvist et bruddområde for pegmatitt (kvartsfeltspat egnet som råstoff til porselensindustri) omkring. På vollen umiddelbart S for dette bruddet ligger avfall etter uttak av pegmatitt. I nordkanten av vollen mellom pegmatittbruddet og vår utgravningssjakt finnes også flere granittblokker som må være tilført annet steds fra.

Utfra kjennskap til andre forhistoriske kleberbrudd, der kleberkar etter avfallsmassene å dømme normalt må være hugget ferdige i bruddområdet, er mangelen på gamle avfallsrester i Skakkestadberget uventet. Ettersom området ved den nåværende parkeringsplassen nedenfor bruddet i vikingtid har ligget omtrent på havoverflatenivå, i området der elven og avbukten møttes, er det mulig at de uferdige karemner fra bruddet relativt lett har kunnet transporteres med båt til et mer egnet sted for videre bearbeidelse.

Datering av de eldste bruddspor

Under vår kortvarige arkeologiske undersøkelse ble det ikke funnet arkeologisk daterbart materiale eller egnet prøvemateriale til radiologisk datering av bruddet. I henhold til Bjørg E. Alfsen og Olav H.J. Christies undersøkelse av prøver fra Skakkestadbruddet og fra vikingtids klebermateriale fra Hedeby i Schleswig-Holstein (1979, Neumünster), er det rimelig å feste tiltro til at bruddet har vært benyttet i vikingtid. Karemnene i bruddet med rundt tverrsnitt og tilsynelatende rund bunn og emnenes dimensjoner tyder i samme retning.

Kleberbruddets potensiale for kulturhistorisk forskning og formidling

Vår begrensete undersøkelse av bare noen få av de registrerte gamle bruddområder på lokalitetenga grunnlag for en rekke dokumenterte slutninger om forhistorisk kleberdrift i Skakkestadberget.

Vi la vekt på de forhistoriske spor. I tillegg finnes det på samme lokalitet interessante spor etter senere drift (uttak av bygningsstein og pegmatittbrudd til bruk i porselensindustrien). Disse spor burde dokumenteres nærmere.

Resultatene av vår beskjedne undersøkelse er i seg selv tilstrekkelige og brukbare som objekt for formidling. Meget få brudd er så tilgjengelige og ligger så nær et moderne tettsted. Ved slik formidling må en selvsagt legge stor vekt på det fredete kulturminnets sårbarhet.

Kleberbruddet er gjengrodd. Tom Thowsen 2021

I dag er kleberbruddet som sagt forholdsvis utilgjengelig der det ligger gjengrodd og inneklemt bak pakkeavdelingen til Norske Skog Saugbrugs. Det er jo beklagelig, synes jeg. Men hvem vet, kanskje kleberbruddet i Skakkestadberget kan komme til heder og verdighet en gang i fremtiden.

PS. Denne gangen tok jeg ingenting. Ingen vits å legge enda en sten til byrden …

Stenansiktet beholder jeg inntil videre.

Takk for følget.

Turen fra Torget over Fredriksten til Skakkestadberget

An enigmatic stone from a bygone era

It constantly arouses wonder as it sits walled in the southwest corner of the church. Maybe first and foremost because it’s upside down. But also because of the runic script.

Photo: Tom Thowsen 2021

For motorists who drive county road 118 from Sarpsborg towards Halden and Svinesund, Skjeberg church looks like a completely ordinary Norwegian church. A white building on a hill surrounded by cultivated land in the relatively flat Østfold in Viken County.

But the church from the 12th century has an interesting history to offer, which is not found in many other places in the country. Traces from the master stonemason himself.

Skjeberg church seen from the southeast. The Sacristy were red. Note the colour beneath the white. Beginning in the Middle Ages, the Pope and Cardinals of the Roman Catholic Church wore red to symbolize the blood of Christ and the Christian martyrs. Photo: Tom Thowsen 2021

The riddle

In the 14th century, when the church had stood for approx. 200 years, it was rebuilt and extended, adorned with small portraits and runic writings carved in stone. Both rune stones sit on the south wall, where the red arrows in the picture point.

«This house is dedicated to our Lord and His mother Mary and the apostle Peter,» it is written on the lower stone.

On the top, it is written: «This stone is made by Botolv the master stonemason». This writing is upside down, and the man’s head at the end of the stone shows that it should be so.

But why?

A hint: Check the apostle’s name.

Does it ring a bell?

Not that, no.

A new hint: His cross is upside down, no matter what the death metal band Deicide think about it.

It is said that Peter was crucified with his head down out of respect for his master Jesus.

By placing the text upside down, Botolv did the same.

Christ is the cornerstone of the church, according to the Bible. The foundation itself.

In Acts 4:11, the apostle Peter said: “This Jesus is the stone you builders rejected, which has become the cornerstone.”

The stone face has its gaze facing east, towards the rising sun.

This symbolizes Jesus’ resurrection, according to ecclesiastical imagery.

Photo: Tom Thowsen 2021
The picture shows a stonemason from the Middle Ages. Notice the one-legged chair, a so-called Swiss milking stool. Photo: Wikipedia LEAD Technologies Inc. V1.01

A practical man

We know almost nothing about Botolv. Except for what we see here. Botolv was at least a common name in Norway in the Middle Ages, where Botolvsmesse was celebrated on June 17 in memory of the English Saint Botwulf of Thorney. The name itself originates from the Old English and Old Germanic Botulf. Presumably formed by Old English bōt, which could mean improvement, help, repentance. With wolf at the ending.

But he was probably a highly regarded craftsman with broad experience because it was a large and extensive project. Strong stone walls were torn down, moved, and extended.

As for the runes, there were probably several reasons why Botolv chose to use them. First, the runic characters are easier to carve than Latin letters. Fewer curves, more simple lines. Secondly, the text could be read by many because it was common to use runes in everyday life to mark goods and send short messages.

Photo: Tom Thowsen 2021

A frugal soul

The choir’s south portal also tells a little about Botolv and his choice. It consists of hewn stone, mostly soapstone. A soft rock that is easy to process, and consequently, each boulder can be finely adjusted to each other without difficulty. But here, the joints in the arch split. It can be interpreted as meaning that the stones originally sat in a larger arch. That these are recycled parts from an arch that has been torn down. Maybe from the original choir. Thus, Botolv saved both time and money. At the same time, it should be said that the nearest quarry was only 15 kilometres away, in a straight line. But money saved is money earned. And reuse is not to be despised in our days, as well.

A stone head from my garden. Photo: Tom Thowsen 2020

So, a little curiosity at the very end

I made this stone head when I was 18 years old. Originally an unprocessed stone from Skakkestadberget in Halden. Soapstone has been mined there from the Viking Age to the 19th century. As I said, it is not far from Skjeberg church, and the quality is good.

O, by the way. While speaking of soapstone, there is a magnificent building in Norway called Nidaros Cathedral

A Dangerous Beauty

Europe’s largest waterfall in terms of water volume lies in Norway. The Sarp Falls has always been a mighty sight, and it has many a spectacular story to tell.

Welcome to Sarpsborg, one of the oldest towns in Norway. Founded near the Sarp Falls in 1016 AD by the king Olaf II Haraldsson, later known as Saint Olaf. Borg was built on a promontory in the river and were protected by a high defense wall.

As seen in the picture above, there are tremendous forces in action. Sentenced to death, there was little chance to survive for prisoners, when pushed out into it, as imaginable.

But Sarp Falls may even had destroyed the last remains of the Viking town Borg.

More about that soon.

Calm and nice with ice, just 878 cubic metres per second. Photo: Tom Thowsen 2021

Today the industry has taken control over Sarp Falls and tamed it, mainly by the compagnies Borregaard and Hafslund. Both started as two neighboring farms on each side of the falls. Now they are two successful businesses.

Borregaard employs 1100 man-years in plants and sales offices in 16 countries throughout Europe, Americas, Asia and Africa. Has one of the world’s most advanced and sustainable biorefineries. By using natural, sustainable raw materials. Produces advanced and environmentally friendly biochemicals that can replace oil-based products. Also holds strong positions within ingredients and fine chemicals.

Hafslund Eco owns and operates hydropower plants over large parts of the country. Produces enough renewable energy to be able to supply half of all Norwegian households with electricity.

Borregaard Manor. Photo: Wikipedia

Borregaard Hovedgård is a former royal and manor house in Sarpsborg. According to the Icelander Snorre Sturlason, it was built by Olav II Haraldsson, as a royal estate. In 1312, King Håkon V gave the farm to his son-in-law Havtore Jonsson.

Although the town was moved in 1567, the manor remained here by the waterfall and the ownership of the waterfall provided opportunities for mill and sawmill operations. The last Borregaard manor, before the one pictured here, was described as a magnificent timber and half-timbered building with a tower and spire. Which sounds awesome, almost like a Norwegian Adventure. Today, the building is used as a course and representation centre for Orkla ASA—a Norwegian conglomerate operating in the Nordic region, Eastern Europe, Asia and the US.

Hafslund Manor. Photo: Wikipedia

The first known family at Hafslund were members of the Gyldenhorn family (15th century). Hafslund was a manor house of international format, located by the Frederikshald royal road to Christiania. The farm is centrally located by the old ferry resort Sandesund, and kings, cultural personalities and other great people preferred to come here on their passes. There was a lot of prestige for the owners in just this, and they were happy to invite famous people to Hafslund even though it could cost large sums of money.

Hafslund Hovedgård (Manor) has played a role as a cultural bridge-builder to Europe and has been a field of impact for art, culture and competence in the broadest sense. As crown estates, privileges and the large industrial activities, several owners have played an important role in society and politics.

The old town Borg, however, lasted for 551 years.

Then came destruction.

During the Nordic Seven Years’ War between Denmark-Norway and Sweden, the Swedes burned Borg in 1567 AD. This was not the first time, and the city’s population felt so insecure that they sought King Frederick II to move the city further out to the coast. The wish was fulfilled by King Fredrik II of Denmark-Norway, who decided to rebuild the city 14 kilometres further down the Glomma, to make it easier to defend against attacks from the Swedes. In 1567, the new city was founded at the mouth of the river. In 1569, the new city changed its name to Fredrikstad.

Back at Sarp Falls, only a small village remained among the medieval ruins.

Sarpsfossen Painting by Erik Pauelsen (1749–1790)

In this painting from 1789, the crater appears like a valley on the other side of the river.

On the night between 14 and 15 February 1702 at Borregaard farm, they wanted a midwife. The lady on the farm was about to give birth. When the midwife came, she saw that the field had cracked, and the barn was about to collapse. The farmers and their servants were notified, and a hasty evacuation began. Gathered on the safe ground west of the farm, they realised that they had left the animals behind. They have only managed to save an iron chest with some silver and some documents. While the lady was rowed over to Hafslundsøy and taken to Hafslund manor, and the servants tried to rescue the animals, the crack suddenly widens up, and it all slid out into the river. Fifteen people and nearly 200 animals died in the landslide, which had a length of 380 meters and a maximum width of 340 meters. Large parts of the old town were also gone.

Was it Sarp Falls to blame?

Due to Quick Clay, this kind of natural catastrophes occurs in old glacial terrain in Canada, Norway, Russia, Sweden, Finland, the United States, and a few other locations. The clay is so unstable that when a mass of quick clay is subjected to sufficient stress, the material behaviour may drastically change from that of a particulate material to that of a watery fluid. Landslides occur because of the sudden soil liquefaction caused by external solicitations such as vibrations induced by an earthquake, or massive rainfalls.

The flood in 1995. Photo: SA—Jarl Morten Andersen

Today’s Sarp Falls is developed according to all the rules of engineering art. But sometimes, however, it will show itself in its former glory. The last great flood was in the early summer of 1995. Then ministers stood with worried expressions on their faces and experienced what hydropower can be at its most dangerous – and most magnificent way. Roaring and shaking the ground.

This amazing place has served Norway well

But do you know where it is?

Besides having rescued the land from enemy forces several times, it is also a continuous cultural inspiration source. Hailed in Ja Vi Elsker, Norway’s national anthem. Quote from the 4th verse:

During summer months there are concerts and TV shows and so on. But Fredriksten, the Fortress of Halden, also has its legends who fascinate people worldwide. Basically, it is a story from the 1800s where a lieutenant vanished during inspection—a presumed murder case without a body—at least at the beginning.

More about that soon.

Photo: Wikipedia, moderated with GIMP

Denmark-Norway constructed this fortress in the 17th century as a replacement for the border fortress at Bohus, which had been lost when the province of Bohuslän was ceded to Sweden by the Treaty of Roskilde in 1658. The fortress was named after King Fredrik III of Denmark and Norway, and the town of Halden was also originally named after him. Known as Fredrikshald between 1665 and 1928.

The name Halden means slope, and slope there is.

Festningsgata. Photo: Tom Thowsen 2020

Here`s a street view of Festningsgata, with mighty Fredriksten Fortress lying there on its cliff. The white Bell Tower at the top lies 122 metres above mean sea level. And local lore tells of a secret passage between the Fortress and the town, with an entrance in the basement of one of these houses. So far, this is an unsolved riddle.

Photo: Wikipedia

At the top of Fredriksten Fortress you have good view towards the Swedish side of the fjord. But you can also see, far out in the horizon, the snowy mountains of Telemark.

The Bell Tower. Photo: Wikipedia, moderated with Gimp

Another story tells about a lieutenant who vanished during an inspection at the Bell Tower, one cold winter night in the 1800s. In 1926 they found, by chance, the body of a soldier buried near the tower. But there is more. Some connect this murder case to the local ghost who haunts the fortress—the White Lady. She`s a beautiful young Lady in a long, white dress. Many claims to have seen her among these walls.

Is she looking for her lover—the murder victim?

We`ll probably never know.

Nevertheless, have this shady lady almost overshadowed the Swedish warrior king Charles XII, who was shot during his attempt to take the Fortress in 1718. The White Lady has been highlighted on TV, theatre, music, and literature. More than ever.

Back in 2010, Ghost Hunters International tried to capture her in one of their TV episodes.

All in vain. She did not reveal herself, of course.

However, if you are intrigued by The White Lady, there is a novel about her on the international book market—Barnes and Noble, Kobo, and Amazon. Both English and Norwegian editions. Also eBook and Paperback.

And who knows, maybe you`ll plan for a trip to Halden too when the better time arises.

There`s so much more to show, and there is more to come.

Subscribe and stay tuned.

Thank you for your attention.